Gaver og forelskelse.

Jeg husker veldig godt da jeg for første gang oppdaget at jeg var forelsket i Mirjam. Vi gikk på sykepleierutdanning sammen i Oslo, og hadde hengt sammen en god del. Jeg synes tidlig at hun var en kjempeflott jente på mange måter, men det tok litt tid før jeg tenkte seriøst på at det var noe mer. Egentlig så tror jeg lille amor var ute med buen sin den kvelden på Rockefeller.

Jeg var på et arrangement og Mirjam var med i en dansegruppe. Plutselig der jeg stod og så på så slo det meg. Jeg er faktisk forelsket i den jenta! Det ble plutselig veeeldig praktisk for meg å gå ned fra St.Hanshaugen til sentrum for å ta et litt senere tog hjem. Da kunne jeg nemlig ta følge med Mirjam nedover. Etter en stund (husker ikke helt hvor lenge) så turte jeg å be henne med ut på "kafè eller noe". Og etter hvert så turte jeg å si henne hva jeg virkelig følte. I går kveld fikk jeg en liten gave av Mirjam. Julekaffe, sjokolade og brente mandler. Jeg ble skikkelig glad og overrasket for jeg trodde ikke hun hadde ordnet noe. Selv om det var lukens oppgave å kjøpe en gave til hverandre. Jeg hadde nemlig ikke fått ordnet noe. Men det er jo også en av de egenskapene jeg setter mest pris på hos kona mi. Hun tenker mest på andre. Også er hun utrolig søt og flink med barna våre. I dag skal vi fortelle hverandre om da vi ble forelsket. Barna sover, og Mirjam er på jobb enda, så jeg får be henne lese bloggen når hun kommer hjem. Det gleder jeg meg til, for jeg er skikkelig forelska i Mirjam enda! Hilsen Jan Petter